Superwoman nede for telling...

Det er rart hvordan vi mennesker er innrettet. I dette racerbilløpet av et liv vi lever i, hvor mange av oss har det så travelt at vi nesten ikke rekker det vi har gjort en gang, får vi plutselig en beskjed. Vi har sikkert fått noen advarsler før men har ikke hatt tid til å tenke på det eller ta tak i det. Men plutselig sier det stopp! Det jeg snakker om er det som så fint kalles å møte veggen eller bli utbrent, eller...kjært barn har mange navn. Det er nesten blitt en folkesykdom, og kanskje er ikke det så rart? Vi har så mange roller vi skal fylle, så mange krav å leve opp til både fra oss selv og andre at vi har ikke tid til å kose oss over det vi faktisk har fått til. Det er som å være i salgsbransjen. For hver gang du har klart ett mål er det ett nytt som ligger å venter.
Jeg trodde jeg var superwoman. Det vil si, jeg har vel aldri følt meg som det, men i ettertid ser jeg at det må man være, skal man klare alt. Men alt er ikke til for å klares. Noe er til for at man skal kunne si nei. Men det er bare det at vi glemmer å si nei. Jeg har en snill mann som gjør sin del hjemme og vel så det. Jeg har to flotte unger som er i ferd med å bli store fornuftige, selvstendige ungdommer. Jeg har tatt en etterlengtet høyskoleutdanning i voksen alder, jeg har en god jobb, jeg er nesten aldri syk, ikke unga mine heller. Jeg bor godt og har alt jeg trenger. Så hva har vel jeg å syte for da? Ingenting, så her er det bare å stille opp. Jeg ser aldri på livet som et problem. Det dukker stadig opp utfordringer, men de er til for å løses.

Men noen ganger kan det bli for mange og for store utfordringer. Og noen ganger kan det være ting som kan være vanskelig å takle følelsesmessig. Og noen ganger kan det rett og slett bli for mye.
Da kan det hende man våkner en morgen og kjenner at nå har kroppen sagt fra. Det gjorde jeg. Alt er tungt, sangen inne i hodet mitt har stoppa og alt er til å gråte av. Jeg er nede for telling! Men jeg skal opp og stå igjen. Jeg har trua. Jeg har galgenhumor. Jeg har en herlig familie og flotte kollegaer som støtter meg. Dette skal gå bra! Jeg trenger bare litt tid for meg selv.Og så må jeg øve på å si nei. Jeg har ikke superkrefter. Jeg kan ikke klare alt.
Om du fortsatt henger med og har kommet deg så langt i dette innlegget vil jeg takke for at du tok deg tid. Dette ble ett skikkelig syteinnlegg! Beklager! Men det var godt å få det ut! Og siden du fortsatt henger med, trekk pusten dypt ned i magen og kjenn at du lever du og!

Nå skal jeg ut og gå i snøværet og trekke inn den friske pusten og nyte at jeg lever! 

God helg! Husk å stoppe opp å kjenn at du lever iblant du og! Og husk at det er lov å si nei!

Jeg har en snill mann, som vet hva som skal til når man er nedfor og lei! Love U!