Min kjære, kjære mormor hadde et gammelt spisestuebord. Dette bordet kjøpte mormor og morfar seg da de var ganske så unge og enten nyforlovet eller nygifte. Det har sikkert kostet en formue. Til bordet hører det 6 stoler, en stor skjenk som rommer en hel masse og en litt mindre. Da mormor døde og leiligheten skulle ryddes fikk jeg overta disse skattene. Det er mange minner knyttet til disse møblene. I alle år, mens mormor levde har vi feiret store familiære begivenheter og spist mange familie middager rundt dette bordet. Det var litt høytid når man satt rundt spisestuebordet og spiste, ellers klumpet man seg sammen på det knøttlille kjøkkenet hennes. Men når det var fest, bursdag eller andre begivenheter satt vi rundt spisebordet.
Mormor tok godt vare på tingene sine, og jeg kan huske at det stadig var noen stoler som hadde plast på setet så ikke stoffet skulle bli ødelagt.
Dette bordet har vi altså i stuen. Egentlig er det et litt upraktisk bord, siden det er så smalt mellom bordbena at man ikke kan sitte to ved siden av hverandre uten at man får ett borbein mellom bena. Og vi har snakket om flere ganger at vi skulle hatt ett som var litt større...Ganske så mørkt i fargen er det også, og etter uttallige lakkeringer er det ikke så pent lenger... Men det er vanskelig å skilles fra mormor sitt bord.
Nå har vi tatt skrittet i retning av fornyelse og bestemt oss for å forsøke å male det hvitt, for fornyelsen sin skyld. Noe større blir det jo ikke akkurat. Men det blir hvitt.
Først har vi pusset ned x-anntall lag med lakk.
Siden er det blitt grunnet, først en gang så en gang til.
Nå skal det snart få ett strøk med maling.
Så får vi se hva det blir til etterhvert.
Og mens mannen i huset har puslet med dette har jeg svingt malerkosten på gjestetoalettet, som også sårt trengte ett malerstrøk.
siden er det en tv-benk som står ribbet til skinnet og venter tålmodig på malerkosten.
Ja, og så var det jo de seks stolene som hører til mormors bord da...
Men nå er det
Natta!